Jeg føler at…

 

I dag føler vi ikke bare glede, sorg, smerte, savn.

Begrepet jeg føler at… har gradvis kommet inn i språket, slik at vi i dag føler at vi har dårlig økonomi, dårlig tid, et vanskelig liv, dårlig matlyst og så videre.

Vi føler om ting som ikke er knyttet til følelser. Den tradisjonelle betydningen og forståelsen av verbet ”å føle” er under endring.

Ethvert språk er hele tiden i utvikling, og stort sett dreier det seg om endringer som gjør språket fattigere og enklere. Språket blir mer tilgjengelig, men fattigere. Det vi har tilgang til, og kan uttrykke, forringes i forhold til det å beskrive vårt indre liv og mer sammensatte hendelser ellers. Det mellommenneskelige rom blir mindre tilgjengelig, siden omfattende og dypere utveksling av informasjon svekkes.

Dette er noe jeg ofte møter som allmennlege.  Alt er en eneste stor, vanskelig følelsesmessig floke,  hvor det ikke er godt å finne den rette tråden å trekke i. Og når man ”føler at.. om alt blir det vanskeligere enn nødvendig.

Storehjernen er delt i to halvdeler, såkalte hemisfærer. Disse to hjernehalvdelene kommuniserer med hverandre gjennom hjernebjelken. Hjernebjelken fungerer som en signalbro mellom de to hjenehalvdelene. De to halvdelene har litt forskjellige funksjoner. Den høyre hjernehalvdelen styrer våre kreative evner, og er den delen av hjernen hvor sjelsliv og følelser sitter. Praktisk funksjoner, som for eksempel det å snakke, analysere, finne løsningen på konkret oppgaver, styres av venstre halvdel.

Begrepet jeg føler at.. brukes hele tiden, og alt blir følelser, også det problematiske, som er av mer praktisk natur, og som bør håndteres kognitivt, altså tankemessig, med den venstre hjernehalvdelen. Det er der evnen til abstrakt, analytisk tenkning, og verktøy for håndtering av mer konkrete, og gjennomførbare endringer i forhold til livsproblematikk sitter.

Den venstre hjernehalvdelen er vår venn nå vi møter praktiske problemer, og trenger å finne en vei ut av skogen som vi har gått oss vill i. Både i praktisk og overført betydning.

Om den høyre hjernehalvdelen skal håndtere det at vi er på villspor i  livet ligger vi tynt an. Da ”føler vi at” vi har gått oss vill. Den naturlige konklusjonen blir da at vi fortviler, bli handlingslammet, og setter oss ned og griner

Om vi hadde hatt en opprinnelig forståelse av, og bruk av verbet ”å føle”, enn den endringen som gradvis har sneket seg inn i vårt språk og våre hjerter, vil vi bli styrket i vår evne til å finne løsninger.

Når vi ”føler at..” om alt i livet blir vi fange av vår høyre hjernehavdel. Jeg er redd  dette bare er begynnelsen på det språklige forfallets grep om oss, som ikke bare gjør oss til fattigere mennesker, men også gjør oss fattigere på redskap som er nødvendig for å takle livet.

Jeg kjemper nok forgjeves når jeg kjemper mot språklig forfall, men jeg synes det er viktig å sette fokus på den viktige betydning som språk, og ordvalg har på tanker og følelser.

Media, politikere og annet såkalt fremstående i samfunnet bidrar ikke akkurat på min side i språkkampen, med sine ”jeg føler at…”, og det er selvsagt et problem.

Jeg kan leve med at kylling og kino blir til sjylling og sjino. Men jeg likte bedre tidligere rettskrivning hvor ordenens entydighet var klarere. Takh, altså det over hodene på oss nettopp ble skrevet ”takh”. Da var det lettere å vite hva som ble sagt. Takhet var taket ”over hodet på oss” og tak var et tak i betydningen et skikkelig tak i neven, eller få tak i et sjeldent frimerke.

Vis språkvett. Ivareta deg selv i kriser ved å tenke over ordene du bruker.

Det hjelper.